Source:
Norsk Haandlexikon for almennyttige Kundskaber, andet Bind: K-R, pages 189 to 190, published by Christian Johnsen, 1881-1888; original at the National Library of Norway (Nasjonalbiblioteket)
Above: Kristina.
The biography:
Kristina, Dronning i Sverige, Datter af Gustav den anden Adolf, f. 1626, d. 1689, blev ifølge en 1627 fattet Rigsdagsbeslutning 1633 erklæret for svensk Dronning og stod i de 12 første Aar derefter under Formynderskab af 5 høie Rigsembedsmænd. 1644 tiltraadte hun selv Regjeringen efter at have bekræftet Stænderne i deres Rettigheder. I de første Aar regjerede hun godt og med Klogskab i Faderens Aand, og medens de svenske Vaaben vandt den ene Seier efter den anden udenfor Sveriges Grændser, virkedes der ogsaa kraftigt for Rigets indre Opkomst i materiel og aandelig Henseende. Men Kristina var ustadig og blev snart kjed af Regjeringens Byrder. Hun paaskyndte Fredsslutningen med Danmark i Brömsebro 1645 og med det tyske Rige i Osnabrück 1648 og fattede allerede paa denne Tid Planer om at nedlægge Regjeringen. Denne Beslutning bestyrkedes ved de uadelige Stænders Misfornøielse med hendes hensynsløse Afhændelse af Kronens Godser, og 1649—50 satte hun igjennem, at Karl Gustav valgtes til Tronfølger. 1651 tilkjendegav hun Raadet sin Beslutning om at takke af, men gav efter for Stændernes Bøn og blev staaende endnu i 3 Aar. Denne Tid tilbragte hun næsten ganske uden at beskjeftige sig med Regjeringsanliggender, mest sysselsat med Fornøielser og Festligheder. Baade de lærde Mænd, som hun havde samlet om sig fra hele Europa, og hendes tidligere almægtige Yndling Magnus de la Gardie fortrængtes nu af Udlændingerne Bourdelot og Pimentelli, og Misfornøielsen med hende truede med at bryde ud i aabent Oprør. Hun gjentog derfor sin tidligere Erklæring om at ville nedlægge Regjeringen, hvilket hun udførte i Juni 1654; nogle Dage efter forlod hun Sverige og gik til Bryssel, hvor hun hemmelig traadte over til Katholicismen. 1655 afsvor hun i Innsbruck offentlig den lutherske Lære og gik til Rom, hvor hun blev modtagen med megen Høitidelighed. 1656 og 1657 besøgte hun Frankrige, hvor hun sidste Gang vakte Forargelse ved sin despotiske Optræden, bl. a. ved at lade sin Staldmester Monaldeschi henrette uden Lov og Dom. 1660 reiste hun til Sverige, hvor hun af Stænderne paany blev tilsikret de til hendes Underhold bestemte Udgifter, og hvor hun undertegnede en formelig Tronfrasigelse, men fordrede Arvefølgen for sig, hvis Karl den ellevte skulde dø i en ung Alder. 1667 kom hun atter til Sverige, men forlod Landet uden at besøge Hovedstaden, da fri offentlig Religionsøvelse blev negtet hende. 1668 søgte hun at vinde den ledige polske Trone; senere opholdt hun sig stadig i Rom, beskjeftiget med videnskabelige Sysler og stedse udvidende sin omfattende Lærdom. Hun blev begraven i Peterskirken, hvor Paven lod et Monument reise over hende.
With modernised spelling (Danish):
Kristina, dronning i Sverige, datter af Gustav den Anden Adolf, f. 1626, d. 1689, blev ifølge en 1627 fattet rigsdagsbeslutning 1633 erklæret for svensk dronning og stod i de 12 første år derefter under formynderskab af 5 høje rigsembedsmænd. 1644 tiltrådte hun selv regeringen efter at have bekræftet Stænderne i deres rettigheder. I de første år regerede hun godt og med klogskab i faderens ånd, og medens de svenske våben vandt den ene sejer efter den anden udenfor Sveriges grænser, virkedes der også kraftigt for rigets indre opkomst i materiel og åndelig henseende.
Men Kristina var ustadig og blev snart ked af regeringens byrder. Hun påskyndte fredsslutningen med Danmark i Brømsebro 1645 og med det tyske rige i Osnabrück 1648 og fattede allerede på denne tid planer om at nedlægge regeringen. Denne beslutning bestyrkedes ved de uadelige stænders misfornøjelse med hendes hensynsløse afhændelse af Kronens godser, og 1649—50 satte hun igennem, at Karl Gustav valgtes til tronfølger.
1651 tilkendegav hun Rådet sin beslutning om at takke af, men gav efter for Stændernes bøn og blev stående endnu i 3 år. Denne tid tilbragte hun næsten ganske uden at beskæftige sig med regeringsanliggender, mest sysselsat med fornøjelser og festligheder. Både de lærde mænd, som hun havde samlet om sig fra hele Europa, og hendes tidligere almægtige yndling Magnus de la Gardie fortrængtes nu af udlændingerne Bourdelot og Pimentelli, og misfornøjelsen med hende truede med at bryde ud i åbent oprør.
Hun gentog derfor sin tidligere erklæring om at ville nedlægge regeringen, hvilket hun udførte i juni 1654; nogle dage efter forlod hun Sverige og gik til Bryssel, hvor hun hemmelig trådte over til katolicismen. 1655 afsvor hun i Innsbruck offentlig den lutherske lære og gik til Rom, hvor hun blev modtagen med megen højtidelighed.
1656 og 1657 besøgte hun Frankrige, hvor hun sidste gang vakte forargelse ved sin despotiske optræden, bl. a. ved at lade sin staldmester Monaldeschi henrette uden lov og dom.
1660 rejste hun til Sverige, hvor hun af Stænderne på ny blev tilsikret de til hendes underhold bestemte udgifter, og hvor hun undertegnede en formelig tronfrasigelse, men fordrede arvefølgen for sig, hvis Karl den Ellevte skulle dø i en ung alder.
1667 kom hun atter til Sverige, men forlod landet uden at besøge hovedstaden, da fri offentlig religionsøvelse blev nægtet hende.
1668 søgte hun at vinde den ledige polske trone; senere opholdt hun sig stadig i Rom, beskæftiget med videnskabelige sysler og stedse udvidende sin omfattende lærdom. Hun blev begraven i Peterskirken, hvor paven lod et monument rejse over hende.
With modernised spelling (Norwegian Bokmål):
Kristina, dronning i Sverige, datter av Gustav den annen Adolf, f. 1626, d. 1689, ble ifølge en 1627 fattet riksdagsbeslutning 1633 erklært for svensk dronning og stod i de 12 første år deretter under formynderskap av 5 høye riksembetsmenn. 1644 tiltrådte hun selv regjeringen etter å have bekreftet stendene i deres rettigheter. I de første år regjerede hun godt og med klokskap i faderens ånd, og medens de svenske våpen vant den ene seier etter den annen utenfor Sveriges grenser, virkedes der også kraftigt for rikets indre oppkomst i materiell og åndelig henseende.
Men Kristina var ustadig og ble snart kjed av regjeringens byrder. Hun påskyndte fredsslutningen med Danmark i Brömsebro 1645 og med det tyske rike i Osnabrück 1648 og fattet allerede på denne tid planer om å nedlegge regjeringen. Denne beslutning bestyrkedes ved de uadelige stenders misfornøyelse med hennes hensynsløse avhendelse av Kronens godser, og 1649—50 satte hun igjennom at Karl Gustav valgtes til tronfølger.
1651 tilkjennegav hun Rådet sin beslutning om å takke av, men gav etter for stendenes bønn og ble stående ennu i 3 år. Denne tid tilbrakte hun nesten ganske uten å beskjeftige seg med regjeringsanliggender, mest sysselsatt med fornøyelser og festligheter. Både de lærde menn som hun hadde samlet om seg fra hele Europa og hennes tidligere allmektige yndling Magnus de la Gardie fortrengtes nu av utlendingene Bourdelot og Pimentelli, og misfornøyelsen med henne truet med å bryte ut i åpent opprør.
Hun gjentok derfor sin tidligere erklæring om å ville nedlegge regjeringen, hvilket hun utførte i juni 1654; nogle dager etter forlot hun Sverige og gikk til Bryssel, hvor hun hemmelig trådte over til katolisismen. 1655 avsvor hun i Innsbruck offentlig den lutherske lære og gikk til Rom, hvor hun ble mottaken med megen høytidelighet.
1656 og 1657 besøkte hun Frankrike, hvor hun siste gang vakte forargelse ved sin despotiske opptreden, bl. a. ved å late sin stallmester Monaldeschi henrette uten lov og dom.
1660 reiste hun til Sverige, hvor hun av stendene på ny ble tilsikret de til hennes underhold bestemte utgifter, og hvor hun undertegnede en formelig tronfrasigelse, men fordret arvefølgen for seg, hvis Karl den ellevte skulle dø i en ung alder.
1667 kom hun atter til Sverige, men forlot landet uten å besøke hovedstaden, da fri offentlig religionsøvelse ble nektet henne.
1668 søkte hun å vinne den ledige polske trone; senere oppholdt hun seg stadig i Rom, beskjeftiget med vitenskapelige sysler og stetse utvidende sin omfattende lærdom. Hun ble begraven i Peterskirken, hvor paven lot et monument reise over henne.
English translation (my own):
Kristina, Queen of Sweden, daughter of Gustav II Adolf, b. 1626, d. 1689, was declared Queen of Sweden in 1633 according to a 1627 Riksdag resolution and was for the first 12 years under the regency of 5 high officials of the realm. In 1644 she herself took up the government after having confirmed the Estates in their rights. In the first years she ruled well and wisely in the spirit of her father, and while the Swedish arms won one victory after another outside the borders of Sweden, one also worked strongly for the internal rise of the kingdom in material and spiritual terms.
But Kristina was fickle and soon became tired of the burdens of government. She hastened the conclusion of peace with Denmark at Brömsebro in 1645 and with the German Empire in Osnabrück in 1648 and already at this time made plans to lay down the government. This decision was reinforced by the discontent of the non-noble Estates with her reckless disposal of the Crown's estates, and in 1649-50 she ensured that Karl Gustav was elected heir to the throne.
In 1651 she announced to the Council her decision to resign, but yielded to the pleas of the Estates and remained in power for another 3 years. She spent this time almost entirely without dealing with government affairs, mostly occupied with pleasures and festivities. Both the learned men whom she had gathered around her from all over Europe and her former all-powerful favourite Magnus de la Gardie were now displaced by the foreigners Bourdelot and Pimentel, and the discontent with her threatened to break out into open rebellion.
She therefore repeated her earlier declaration that she wanted to lay down the government, which she carried out in June 1654; a few days later she left Sweden and went to Brussels, where she secretly converted to Catholicism. In 1655 she publicly abjured the Lutheran doctrine in Innsbruck and went to Rome, where she was received with great ceremony.
In 1656 and 1657 she visited France, where she last aroused outrage by her despotic behaviour, including by having her equerry Monaldeschi executed without trial.
In 1660 she travelled to Sweden, where the Estates again assured her of the expenses determined for her maintenance, and where she signed a formal abdication of the throne, but claimed the succession for herself if Karl XI were to die at a young age.
In 1667 she came to Sweden again, but left the country without visiting the capital city, as she was denied free public exercise of religion.
In 1668 she sought to win the vacant Polish throne; later she stayed constantly in Rome, occupied with scientific pursuits and constantly expanding her extensive learning. She was buried in St. Peter's Basilica, where the Pope had a monument erected to her.
No comments:
Post a Comment